Klem, ja takk!

Livet har stabilisert seg, litt. Har funnet ut at det er mange gode klemmer ute å gå, og at så fort jeg får litt vennlig nærhet så forsvinner både tåke og røyk. Ååå ja, er det sånn det er, ja. Men så er spørsmålet, er det ikke uærlig om jeg begynner å gi klemmer for å styrke meg selv?

I mitt tilfelle er det venninnene som selv har skjønt at jeg har trengt litt kos, da. Det har vært veldig godt. Men det er noe med å passe sine egne intesjoner. Intensjonen som ingen ser, men som egentlig teller mest.

Like greit å bare si det som det er, så slipper man de usynlige murene i relasjonene. "Jeg trenger litt ekstra kos idag" Jeg vet ihvertfall at jeg, midt i travelheten, mer enn gjerne gir en klem om noen legger det fram på denne måten. Er det ikke det vi ønsker oss uansett? At det vi gir andre er trengt, og at det blir tatt imot? Jeg tror mer og mer på at vi er lagd til å trenge hverandre, og ikke til "jeg klarer meg selv, takk."