What not to do, people

Jeg trodde ikke at det gikk an å bli så sint. Jeg graver meg ned i det, og er en tikkende bombe klar for take off. Kaster ting hardt i veggen og gråter ut frustrasjonen med stor munn på lydløs... Hvorfor?

Redd. Skuffa.

Skuffa. På en kjæreste som ( forhåpentligvis ) ikke mente noe vondt med å ville være alene. Alene, når jeg oppi mitt hode hadde planlagt hvor god jeg skulle være mot han. Ikke snakk om at jeg svarte på den stygge meldinga han sendte i dag. Fra internett. "Jeg har skrudd av tlf." Hvordan kunne han da vite at jeg fullstendig ignorerte han ? Når han endelig, mange timer senere, sendte melding for å si god natt, var det heldigvis fra mobilen. Nå vet han at jeg ikke svarer.

And what good will it do...

Ingenting. Dette vil bare gjøre vondt verre. Med mindre jeg legger sinne og stolthet til side, og innrømmer frykten og "skuffen". Da er det ihvertfall noe ekte han møter imorgen. Jeg gruer meg. Jeg tror ikke jeg har guts til å gjøre det rette. Det er så mye enklere å dekke over frykten med sinne og himlende øyne.

Do not try this at home.